Kvotenedgang i fiskeriene - konsekvenser for flåten og landindustri i

Lofotrådet frykter for konsekvensene for fiskerinæringen av redusert tilgang på torsk.

Den norske fiskeflåten har skapt, og skaper arbeidsplasser og store økonomiske ringvirkninger i norske kystkommuner. I følge Nofima- rapporten «Flåtens ringvirkninger- Verdiskapning og ringvirkninger fra den norske fiskeflåten i 2023» har Nordland det høyeste antall sysselsatte knyttet til fiskeri. Den generelle kvotenedgangen i mange viktige fiskeri vil ha negative konsekvenser, både for flåteledd og for landindustrien langs hele kysten, og ikke minst for kommunene i Nordland og Lofoten hvor tørrfiskproduksjon i mange hundre år har vært bærebjelken i den lokale hvitfiskindustrien.

Bærekraftig fiskeriforvaltning er det som bidrar til at Norge har en bærekraftig høsting av havets ressurser. Det er helt nødvendig, og det støtter vi fullt ut. Samtidig er reduserte torskekvoter en del av dette bildet. Reduserte kvoter har de siste årene ført til en eksplosiv økning av råstoffprisen.

Skreien som svømmer til Lofoten er over fem år gammel. Samtidig vet vi at torskebestanden for 2019 og 2020 er veldig svake, 2021 bestanden er under middels sterk og 2022-23 årgangene er heller ikke sterke. Det er derfor ekstremt viktig å verne om ungfisken. Dette fiskeriet foregår i Barentshavet, ikke under Lofotfisket. Det betyr at noen år fremover vil det fremdeles være lave kvoter.

Vi, kommunene i Lofoten, frykter for konsekvensene for fiskerinæringen av redusert tilgang på råstoff. De lave kvotene vi nå ser vil gi reduserte inntekter, redusert mulighet til å investere i utstyr og fartøy, samt økt konkurranse mellom aktørene. Økt konkurranse mellom aktørene kan igjen bidra til at særlig mindre aktører presses ut. Økt sentralisering og strukturering kan bidra til større aktører får mer kontroll på ressursene. Tap av arbeidsplasser i fiskeindustrien vil kunne påvirke andre deler av lokalsamfunnet, som servicebedrifter, transport og handel. På sikt kan dette føre til fraflytting, spesielt blant unge, og svekke samfunnsutviklingen i de berørte kommunene.

Ferskfiskordningen har som mål å sikre stabil tilgang på ferskt råstoff til landindustrien i perioder med lav tilgjengelighet. For Nordlandsfiskere og industri i Nordland er ordningen imidlertid problematisk, ettersom den starter etter at vinterfisket er over - og tilgangen på torsk er liten i Nordland.

Landindustrien i Finnmark nyter imidlertid godt av ordningen, siden torsken er tilgjengelig i Finnmark og landingene øker i området. Avsetningen til ferskfiskordningen er i år like stor som for 2024, til tross for en drastisk nedgang i torskekvoten - noe som gjør ordningen ekstra problematisk for Nordland dette året. Konsekvensen kan bli at en ordning, ment å bidra til helårs drift, i stedet skaper lukkede dører i fiskeindustrien i Nordland - og bidrar til at et av Norges store nasjonalprodukter, tørrfisken, blir et enda større nisjeprodukt enn det allerede er.

U beskytter sin fiskeindustri med høye tollsatser på bearbeidede produkter for å beskytte egen industri. Fra norsk side eksporteres betydelige mengder ubearbeidet fisk, noe som øker konkurransen om råstoff ytterligere. Vi mener en endring av regelverket som styrker industrien i Norge sin mulighet til å skaffe seg råstoff, vil tjene hele den norske fiskeindustrien. Det bør vurderes muligheter for ekstra incentiver til virksomheter som driver med videreforedling i Norge.

Når kvotenedgangen rammer de tradisjonelle fiskeriene hardt, vil det være naturlig for flåten å forsøke å dreie om driften mot andre uregulerte arter. Nå er flere av de tidligere uregulerte artene blitt underlagt reguleringer, og mange av disse strenge reguleringer fører til at fiskeflåten ikke lenger har mulighet til å legge om driften til andre arter.

Forslag til tiltak:

Øke grensen for minstemål:

Det er nødvendig med strengere regulering av fisket på små torsk. Målet er en raskere gjenoppbygging av bestanden og å sikre langsiktig bærekraftig uttak.

Økte bevilgninger til Havforskningsinstituttet:

For å sikre at flåten og industrien kan opprettholde virksomheten, bør det bevilges mer midler til Havforskningsinstituttet for å forbedre kunnskapsgrunnlaget på arter som kveite, brosme, lange og uer. Dette vil muliggjøre mer nøyaktige og bærekraftige kvoter.

Sikre markedsbalansert tilgang på råstoff til tørrfisknæringen:

Gjennom tilpassede kvoteordninger og reguleringer bør det sikres stabil tilgang til råstoff for produksjon av tørrfisk.

Opprette fond for ekstra innsats med markedsarbeid- og utvikling:

Et slikt fond vil kunne styrke norske produkter og bidra til at markedet opprettholder betalingsvilligheten i en periode med ekstrem prisutvikling.

Økonomisk støtte til sammenslutninger for markedsføring av historisk særegen kulturarv:

Hensikten er å sikre organisasjons- og markedsarbeidet der det er få utøvere igjen. På denne måten kan økonomisk tilskudd avlaste landindustrien i en periode med lave kvoter og høye råstoffpriser.

Vi, kommunene i Lofoten, frykter for tørrfiskens framtid. Tørrfisk er både et norsk ikon og en bærebjelke i mange kystsamfunn. Den bearbeides hos landindustrien, som igjen skaper mange arbeidsplasser og genererer skatteinntekter lokalt. I ytterste konsekvens vil utilstrekkelig tilgang på råstoff til tørrfisknæringen kunne medføre at Norge både mister bosetting og den nødvendige beredskapen langs kysten.

Mvh:
Vidar Thom Benjaminsen, ordfører i Vågan kommune
Susan Berg Kristiansen, ordfører i Værøy kommune
Jonny Finstad, ordfører i Vestvågøy kommune
Einar Benjaminsen, ordfører i Flakstad kommune
Hanna Sverdrup, ordfører i Moskenes kommune
Elisabeth Mikalsen, ordfører i Røst kommune

Kvotenedgang i fiskeriene - konsekvenser for flåten og landindustri i Lofoten og Nordland

LES FLERE NYHETER

Servicebygget på Hauklanstranda åpner offisielt 18. juni

Fullt hus på tredje utgave av Kvinner & Business på Leknes!