Ingen har det mer travelt enn en død fisk
«Jeg velger meg april, i den det gamle faller, i den det ny får feste, det volder litt rabalder – dog fred er ei det beste, men at man noe man vil.»
Her i Lofoten er vi mange som vil, og som får det til. Problemet er at det må mer enn rabalder til for at det nye skal få feste i årene som kommer.
Jeg snakker om en infrastruktur som ikke er liv laga for den økonomiske aktiviteten som nå syder fra fjæresteinene og mellom kronglete fjell. Ordene til konserndirektør Sigvald Rist i Insula Norge og Hvitfisk kan med fordel gjentas: Ingen har det så travelt som en død fisk. Likevel er flåta prisgitt flo og fjære for å få fisken på land, og vogntog havner stort sett daglig utfor veien.
«Ingen har det så travelt som en død fisk.»
Som leder for Vest-Lofoten næringsforening, ser jeg daglig hvordan de næringene som gir mest tilbake til det offentlige, blir avspist med et klapp på skuldra.
Omvendt Robin Hood-stemning
Nå er det nok. Stat og fylke blir bare rikere og rikere, mens vi i Lofoten blir fattigere og fattigere. Det er som en omvendt Robin Hood-stemning, hvor man tar fra de fattige og gir til de rike.
«Stat og fylke blir bare rikere og rikere, mens vi i Lofoten blir fattigere og fattigere. Det er som en omvendt Robin Hood-stemning.»
La meg utdype: I fjor gikk Nordland fylkeskommune med et overskudd på nærmere 800 millioner kroner. Oljefondet hadde en verdi på 12 429 milliarder kroner ved utgangen av fjoråret. Hvis vi skal kunne fortsette å få fisken på hjell og turistene på ferga, må en betydelig andel investeres i infrastruktur som gjør det mulig i årene som kommer.
Finn frem kalkulatoren
Konsekvensene av å la det skure og gå, er egentlig selvforklarende. Man kommer til et knekkpunkt som ikke er økonomisk eller menneskelig forsvarlig i det lange løp. Den massive turismen som er venta kommende år, gjør at det haster. Bobiler i grøfta tar seg ikke bra ut på Instagram fra New York til Beijing, og ferskfisk skal nå helst leveres fersk.
I det øyeblikket vi har passert knekkpunktet, vil det nemlig merkes på bunnlinja hele veien fra kommune til stat.
«Bobiler i grøfta tar seg ikke bra ut på Instagram fra New York til Beijing, og ferskfisk skal nå helst leveres fersk.»
Nå håper jeg sentrale beslutningstagere snart kjenner sin besøkelsestid, både bokstavelig og når budsjettene skal lages: Kom gjerne og sykle strekningen Fiskebøl-Napp i sommer, og se hvordan en ombygd hest- og kjerrevei fungerer i praksis.
Og kanskje er det også på tide at vi som bor i Lofoten, får øynene opp for den urett som begås daglig. Vi har rett og slett sett oss blind på mangelen på privilegier som resten av landet tar for gitt, og det må politikerne nå stå til ansvar for.
Vekk med silkehanskene
Derfor mener jeg det er på tide å kaste silkehanskene i all vår vennlighet og tålmodighet her ute.
Når arbeidstakere må ta seg fri både en og to dager for å følge opp poden til kjeveortoped over Vestfjorden, er noe riv ruskende galt. Når Helse Nord vil ta fra oss fødetilbud på Lofoten sykehus, er noe riv ruskende galt. Når Statens Vegvesen vil utsette utbygging mellom Fiskebøl og Napp, er noe riv ruskende galt. Når flytilbudet i praksis ikke er operativt, er noe riv ruskende galt.
«Vi har rett og slett sett oss blind på mangelen på privilegier som resten av landet tar for gitt, og det må politikerne nå stå til ansvar for.»
Vi må være som april - volde litt rabalder når det er noe vi vil. Sammen er vi sterke, og vi vil skape bolyst. Vi vil skape verdier; ikke bare i år, men de neste ti- og hundreårene. Til det trenger vi rammebetingelser som monner. Først da kan en ny vår komme til Lofoten, og mange flere somre bli til.
Vennlig hilsen
Sten Roger Sandnes
Styreleder/Daglig leder
Vest-Lofoten Næringsforening
Tekst: Ordklang AS
Samferdsel
