Utenforskap og inkludering
Utenforskap og skolevegring er etter hvert blitt en samfunnsutfordring som angår oss alle. Andelen unge som ikke fullfører videregående opplæring øker. Statistikken er spesielt lite oppløftende for de nordligste fylkene.
Blant OECD-landene har Norge den høyeste andelen av befolkninga som mottar offentlige stønad, og vi er dårligere enn andre land til å inkludere personer med funksjonsnedsettelse i arbeidslivet.
Bare i Nordland var det i 2021 over 7000 unge mellom 16 og 30 år som sto utenfor arbeid, utdanning og opplæring. I Lofoten er det mer enn 17 % av befolkningen mellom 20 og 66 år som inngår i denne gruppa.
Samtidig vet vi at arbeidsledigheta er lav, det er vanskelig å få tak i folk. Spesielt er det vanskelig å rekruttere fagfolk siden vi har et lavt utdanningsnivå i fylket.
Men, er det sånn at vi kan tenke oss at det er et potensial i alle de som er i utenforskap? Kan dette være en del av svaret vi har på utfordringene i dagens arbeidsmarked?
De fleste i av våre unge og unge voksne har det bra. Men tallene forteller jo med all tydelighet at ikke alle er der. Årsakene til ungt utenforskap er komplekse, og problemer og utfordringer henger sammen, og forsterker hverandre.
Da fylkeskommunen jobbet med sin strategi mot ungt utenforskap inviterte de inn ungdommene fra miljø med økt risiko før utenforskap til å delta i en referansegruppe for arbeidet med og gjennomføring av strategien. Budskapet derfra var tydelig: «Du får trøkt i trynet at du e annerledes» og «Opplevelsen av tilhørighet er det viktigste».
Det er viktig å ha en følelse av å bli inkludert, å bli sett. Å få aksept for å ikke vær som alle andre.
Men, det er ikke en enkelt aktør som sitter på svarene og løsningene. Her har næringslivet muligheten, sammen med skole og aktører som NAV og LIAS, til å vær med som en aktiv aktør og bidragsyter for å skape muligheter for det enkelte menneske. Her ligger det en mulighet til å rekruttere arbeidskraft til egen bedrift.
Og næringslivet og samfunnet trenger arbeidskraft. Vi vet at vi står overfor en situasjon der det blir stadig flere eldre i forhold til de som er i yrkesaktiv alder. Det betyr at det blir færre hender til å løse oppgavene.
Det er gode grunner til å begynne å jobbe med den arbeidskraftreserven som ligger i den gruppa som nå er i utenforskap. Det vil koste noe både i penger og innsats, men over tid vil det være utgift til inntekts ervervelse.
Et næringsliv som er med på å legge til rette for at disse kan finne sin plass i arbeidslivet kan få tilgang på ny arbeidskraft og det vil bidra til at flere får et meningsfylt liv og kan klare seg selv.
Og det er også et godt bidrag til samfunnsøkonomien. Ifølge Victor Norman er kostnaden for at kun en person havner utenfor arbeidslivet 20 millioner.
Til slutt – synes vi skulle slutte å snakke om utenforskap. Vi må skifte fokus og så må vi snakke om inkludering. Det er det de trenger, de som er i utenforskap.
Debattinnlegg fra Lofot-Tidende
Generelt
